En "moralists" bekjennelser?!

Jeg er drittlei av å bli forsøkt moralisert bort fra en viktig debatt på feilaktig grunnlag; http://www.erlikoslo.no/tekst/txt_leder1008.html
Bare fordi man stiller kritiske spørsmål om det beste for de mest belastede heroinavhengige vil være å dele ut gratis heroin eller stiller spørsmål om sprøyterom er fornuftig bruk av begrensede midler, betyr ikke det at man ikke kan stå for en human og verdig rusomsorg.
Å bli beskyldt for å være ideologisk og religiøs motivert fordi man faktisk har tro på at det er mulig å hjelpe folk i dyp nød med andre godt faglig funderte tiltak, er bare trist. Jeg har møtt nærmere 100 tidligere rusavhengige. Noen av disse har mellom 20-30 år som heroinister på gata og har klart å komme seg ut av rushelvete og lever i dag et ganske greit liv. Noen ved hjelp av legemidler og andre som rusfrie. Å bli kalt moralist fordi jeg mener det beste er å legge til rette for at alle mennesker skal få den hjelp de har krav på og bli behandlet på linje med alle andre borgere i dette land, er bare trist. Det må også være lov å tro på at det mulig for alle rusavhengige å bli rusfrie på tross av tungt misbruk og vanskelig livssituasjon, uten å bli definert som moraliserende eller ”naiv”. Vi har faktisk svært mange eksempler på det er fullt ut mulig. På samme tid er det faktisk mulig for oss alle å ha ”mer enn en tanke i hodet samtidig”, som blant annet betyr å være realistiske nok til å forstå at noen er mer rammet enn andre og at noen har så mange behandlingsforløp at det er lite realistisk å tro at de vil klare å bli rusfrie noen gang. Og, i slike tilfeller er det viktig å finne gode, humane og gjennomførbare løsninger.

Om utdeling av heroin eller opprettelse av flere sprøyterom er løsningen, må det være lov å diskutere åpent og uten fordommer for hverandre. Kanskje er heroin løsningen, kanskje er metadon og subutex fremdeles en bedre løsning eller kanskje er løsningen å la alle få tilgang til enda bedre lavterskeltilbud, enda bedre behandling og rehabilitering - om personen må få behandlingstilbudet 3 eller 15 ganger for å lykkes er underordnet. Det bør helsevesenet ha råd til.
Det er utvilsomt behov for en debatt umiddelbart om tiltak for den mest belastede gruppen som lever et uverdig liv på gata og som er oversett i mange år og den debatten skal vi ta – NÅ! Men, jeg ønsker meg snart en åpen og god debatt der vi diskuterer den manglende helheten i norsk rusomsorg og ikke bare enkelttiltak og enkeltskjebner. Vi har over 10.000 narkomane og over 120.000 alkoholavhengige å ta hensyn til, samt minst 100.000 barn av rusavhengige, samt svært mange mødre og fedre og søsken som også rammes i norsk rusomsorg.

For meg er verdighet og humanisme å tro på mennesket og møte de som likemenn. Å bli fremstilt som moralist og ”bremsekloss” for hjelp til belastede og urettmessig behandlede mennesker, bare fordi man umiddelbart ikke sier ja til hvert enkeltstående tiltak som fremmes, føles ikke riktig. Det må være lov å tenke seg om og stille kritiske og faglig begrunnede spørsmål. Spesielt fordi det handler om sammensatte problemer, vanskelige situasjoner og enkeltmenneskers liv og fremtid. Det er ikke alltid enkeltstående tiltak alltid er den beste løsningen.

Nå går jeg inn i ”tenkeboksen” igjen og skal lytte til både rusavhengiges stemmer og faglige stemmer. Jeg er ydmyk i forhold til de utfordringene som råder på rusfeltet i dag og vet godt at verken jeg eller andre har patent på en endelig ”vaksine”. Motivasjonen er på topp, fordi det handler om å gi en gruppe mennesker den hjelp og tilbud som burde vært selvskrevne i dagens Norge.