For eller imot utdeling av heroin?!

Igjen har vi debatt om for eller imot tiltak for de mest belastede narkomane som er så synlige i bybildet. Denne gangen skal utdeling av heroin løse situasjonen for en gruppe mennesker som kanskje har den vanskeligste hverdagen av alle i dette samfunnet. Jeg er svært usikker på om utdeling av syntetisk utviklet heroin, finansiert av den norske stat er veien å gå for denne gruppen. Jeg vet at mange av disse har forsøkt behandlingstilbud flere ganger, flere har forsøkt medikamentassistert behandling (metadon, subutex) og dessverre misslyktes gang etter gang. Jeg synes det er veldig vondt og vanskelig og akseptere at man skal gi tunge narkomane det stoffet som de er så avhengig av, til fordel for å fortsette å legge til rette for at de får den hjelp de trenger for å komme seg ut av rushelvete. For det er mulig for alle å komme seg ut av avhengigheten, uansett hvor hardt man sitter fast!

I 5 år har jeg fått ta del i prosjektet Det Nytter, som er en organisering av tidligere rusavhengige. Det Nytter er ingen organisasjon i tradisjonell form, men et kartotek innholdende tidligere rusavhengige som vil dele sin historie med andre. I alle disse årene har jeg møtt mange Det Nytter folk og det har gjort inntrykk og endret min holdning til hvor mulig eller umulig det er å hjelpe rusavhengige til et bedre liv. Jeg har møtt mennesker som har vært heorinavhengige i opptil 30 år, som har sittet store deler av livet sitt i fengsel, som har mistet alt de eide, bodd på gaten i mange år, men som har kommet tilbake og skapt seg et nytt liv som rusfri. Dette har vært mennesker som alle har forskjellige historier på hvordan de kom inn i avhengigheten, hvordan de ruset seg og hvordan de kom seg ut av det. Det er folk som har ruset seg på heroin, piller, alkohol, hasj og masse blandingsmisbruk. Mange av de har jobbet seg gjennom mange behandlingsformer, noen går på metadon og andre klarte å komme seg ut av det på egen hånd. Sterke og rørende historier som i hvert fall har gitt meg mye kunnskap om det å være rusavhengig og veien tilbake til samfunnet. Derfor vil jeg ikke gi opp folk og jeg vil at alle skal få en sjanse til å bli rusfrie selv om det koster mye penger, mange behandlingsforsøk og stor innsats fra det offentlige.

Rusavhengig er den pasientgruppen som blir dårligst behandlet i Helse-Norge. De sitter bokstavelig talt helt nederst ved bordenden når helse-Norge skal diskutere eller bevilge midler. Måten de blir behandlet på av storsamfunnet er under all verdighet og spesielt ille er det å se hvordan de tyngste brukerne på gata utsettes. Samtidig blir det ikke riktig å rette all fokus bare på de som synes på gata. Det er over 10.000 narkomane i Norge og et lite antall av disse er synlige i bybildet. Majoriteten bor i hus og leiligheter og forsøker å fikse jobben eller skole og er ikke like synlige. I tillegg vet vi at over 100.000 nordmenn har et alkoholproblem som krever behandling. 4.000 rusavhengige står i dag i kø for å få behandling. På tross av dette legges rusinstitusjoner ned og de narkomane på gate dyttes fra sted til sted. Utfordringene for rusfeltet er mange, store og svært kostbare.

Vi trenger en debatt om en helhetlig debatt om norsk ruspolitikk, men ender hele tiden opp med diskusjoner om enkelttiltak og enkeltskjebner. Det synes jeg er trist, men jeg forstår også hvorfor. Det finnes ikke midler til å iverksette nødvendige tiltak for rusavhengige i Norge. I hvert fall er ikke norske politikere villige til å prioritere dette foran andre oppgaver i samfunnet. Da er det lett til å ty til enkelttiltak.

Tenk om pengene var ”ubegrenset”? Da ville jeg ønsket meg;
• Rusakutt i alle storbyer som hadde kapasitet til å ta imot alle som hadde behov for nødvendig helsehjelp (noe alle andre syke mennesker får)
• Helsehjelp, tannhelsetilbud, psykiatrisk helsetilbud, sosialfaglig hjelp på rusakutten
• Nok avrusingstilbud
• En dør som stå åpen inn til ulike behandlingstilbud
• Et tilbud om et sted og bo, jobb, skole eller aktivitetstilbud når man kommer ut av behandling og hjelp til å skape seg et nytt nettverk
• Tilbud til alle rusavhengige som soner i norske fengsler (60-80% av de som sitter inne har et rusproblem) med nødvendig hjelp til å etablere seg når man er ferdig sonet
• Et godt tilbud til de mest nedkjørte rusavhengige som kanskje ikke klarer å gjøre seg nytte av behandlingstilbud

……slik skulle det ha vært. Og, slik er det ofte om du hadde hatt en helt annen sykdom eller diagnose i Helse-Norge.

Så tilbake til heorinutskrivning. Jeg vet ikke alle svarene, men jeg sliter med å se at dette er veien å gå. Jeg kan ikke forstå at det er bedre for en utslitt narkoman å fremdeles måtte sette 3 ”skudd” med heroin daglig, selv om det er finansiert av staten. Da må vel andre legemidler som metadon være et bedre alternativ? Og, jeg tenker på den narkomanes pårørende. Hvordan forteller du en mor at staten vil betale for at gutten eller jenta di skal fortsette med heroin – stoffet som bidrar til barnet ditt er i ferd med å gå til grunne? Og, hvordan forteller du sønnen til en narkoman at ”vi har gitt opp far eller mor”?

Det er nok av eksempler på at Det Nytter å komme seg ut av rusavhengigheten, samme hvor langt ned i avhengigheten du er. Hvis jeg får velge – så velger jeg å gi alle den samme sjansen – samme hvor mange ganger det går ”skeis”. Det er den mest humane og menneskelige måten å føre en forsvarlig ruspolitikk på.