Uforklarlig forskjellsbehandling

I går fikk min datter telefon fra en god, jevnaldrende venninne som gledestrålende kunne fortelle at hun hadde fått full pott på stipend fra Lånekassen. Flott for henne! Og, hun er ikke den eneste av min datters venner som har vært så heldige å få utbetalt opptil 20.000 i stipend, mens de går andre året på videregående. Min datter får ikke en eneste krone i stipend, på tross av at jeg er eneforsørger, har en normal, men ikke spesielt høy inntekt og alt for mye i lån. Når jeg kontakter Lånekassen får jeg vite at min datter har fått avslag fordi jeg tjener for mye. OK. greit det, men når jeg så sjekker opp forholdene omkring de av hennes venner som mottar store stipend blir jeg både forundret, sint og ikke minst lei meg over det jeg oppfatter som et høyst urettferdig regime hos Lånekassen.

Ett eksempel:
En av min datter venninner bor hos mor, som har valgt å jobbe mindre, fordi hun har store leieinntekter på et stort og gjeldsfritt hus. Hun har også en formue på noen millioner. Faren som har datteren sånn ca 40-50% av tiden er god for over 20 millioner kroner og har en svært høy inntekt. Datteren er også så heldig at hun har fått en egen utdanningskonto av foreldrene på flere hundre tusen kroner. Deres datter får altså full pott stipend mens hun går på videregående, med bakgrunn i at moren som har hovedomsorgen har en inntekt som er akkurat under grensen iflg Lånekassen. At begge foreldrene som forsørger datteren har store formuer og andre store inntekter årlig, har tydeligvis ingenting å si.

Det samme virker å gjelde for flere av min datters venner!!

Jeg kan ikke forstå annet enn at systemet ikke fungerer tilfredstillende. For meg er det helt uvirkelig at det bare virker å være jobbinntekten som skal være utslagsgivende for om barnet ditt er kvalifisert for stipend fra Lånekassen og at man ikke ser på hele den økonomiske situasjonen for mor eller far......

Men, hva kan man gjøre. Ingenting. Min datter har valgt å jobbe hver helg og 2 kvelder i uken ved siden av skolen og setter av penger hver måned inn på sin egen konto som hun skal bruke til videreutdanning etter videregående. Og, så får jeg som forsørger hjelpe til så godt jeg kan mens hun gjør seg ferdig på videregående.

....uansett skal jeg sende Lånekassen et brev eller to og be de om noen forklaringer.

Festtaler til begeistring og besvær?!

Imorgen skal jeg holde et innlegg under Topplederkonferansen til Frivillighet Norge, hvor jeg forøvrig er styremedlem. Den store utfordringen har vært å holde meg innenfor "rammen" på 5 minutter, når budskapet engasjerer meg sterkt!! Men, tid skal respekteres, særlig når flere skal formidle andre viktige saker :-)
Jeg skal snakke om Regjeringens innsats for å realisere et viktig tiltak i sin egen "Frivillighetsmelding" og lovnader fra Soria-Moria-erklæringen!
Regjeringen lovet i 2007 å gjennomgå alle statlige støtteordninger for å oppfylle følgende lovnader i Soria-Moria-erklæringen;

«For å sikre rekruttering av aktive og tillitsvalgte, er det nødvendig å redusere det administrative arbeidet i organisasjonene og frigjøre mer tid til aktivitet.»
«Regjeringen vil respektere organisasjonenes egenart ved å redusere bruken av prosjektmidler. En større andel av tilskuddmidlene skal tildeles i form av frie midler.»
«Regjeringen vil tilpasse regelverk og tilskuddsordninger til dagens organisasjonsstruktur for å inkludere nye organisasjoner, organisasjonsformer og ad hoc engasjement.»

Etter en sjekk av Regjeringens arbeid så langt (de har vel knapt 1 år igjen...) er det bare å konkludere med at lite eller intet har skjedd som lovet.

I mitt arbeid med å sjekke ut hva som har blitt sagt, lovet og effektuert, fant jeg frem en av de mer enn 15 foredragene jeg siden midten av 90-tallet har holdt om akkurat dette temaet. Joda...et foredrag jeg holdt 1995 er dessverre like aktuelt idag. Og, jammen er det noen regjeringer som har lovet det samme, gang på gang. Det startet med Jagland (1997), Bondevik 1 og 2 og nå senest den rød-grønne regjeringen. Alle har holdt flammende taler om hvor viktig og avgjørende frivilligheten er for det norske velferdsamfunnet. Og, alle har "tatt" signalene fra de frivillige organisasjonene og varslet at de vil oppfylle noen av de viktigste kriteriene for at frivilligheten skal kunne skape mer aktivitet, gjennom;

Frivilligheten har i en årrekke anmodet staten om å forenkle og forbedre den offentlige støtteordningene. Frivilligheten ønsker og vil sikre mest mulig aktivitet og minst mulig byråkrati og papirarbeid. Vi vil ha mer for penga!
Dette vil også gi det offentlig mer valuta for pengene og mindre byråkrati og arbeidstimer.
I tillegg ønsker man å kunne få mulighet for tildeling av midler over noen flere år. Idag får man tildelt kun ett år av gangen og det gjør det veldig usikkert og uforutsigbart for de fleste frivillige organisasjoner (skulle gjerne sett hvilken næringsbedrift som hadde funnet seg i det...)

Men, dessverre har det blitt med praten.
Nå står friviligheten kanskje overfor en av de tyngste og mest utfordrende perioder med tanke å finansiering av sin aktivitet. Blant annet mener jeg det henger sammen med følgende forhold;

- Finanskrisen blir en stor utfordring for lag og foreningen som normalt sett baserer sin aktivitet på sponsormidler
- Antall mottakere av tippemidlene har økt – men det høyst usikkert ennå om de nye spillterminalene til Norsk Tipping vil sikre forventet overskudd
- Grasrotandelen er en positiv håndsrekning til lokale lag og foreningen, men så lenge disse midlene også skal tas av eksisterende tippeoverskudd og automaten så langt ikke er noen suksess, blir det mindre på alle av dagens mottakere av tippeoverskudd.

Om Regjeringen hadde satt fart på sine lovnader kunne kanskje frivilligheten hatt større sjanse for å sikre seg mer midler, uten for mye byråkrati og med større forutsigbarhet.

Det må også nevnes at Regjeringen lovet "på tro og ære" i Soria-Moria-erklæringen at frivilligheten skulle få full momskompensasjon. Det er et stort tankekors at lag og foreningen over hele landet må betale moms på aktivitet som faktisk skapes gjennom gratis og frivillig innsats......men, den gang ei. På tross av at hele opposisjonen på Stortinget mener full momskompensasjon må realiseres, løper Regjeringen fra sine lovnader...igjen. Og, det kan de jo gjøre...de er i flertall på Stortinget!

Ser frem til den dagen når våre folkevalgte gjør alvor av alle sine mange festtaler om frivilligheten.

(NB! Bildet viser vår "Frivillighetsminister".....)

Dobbeltmoral med følger....

Kulturminister Giske fornekter seg ikke. Noen ganger lurer jeg veldig på hvilke mennesker han rådfører seg med. Denne gang har han bestemt at han skal videreføre spilleautomater i Bingolokaler på tross av at de er dokumentert å skape spilleavhengighet.

Behandlingsapparatet i Norge er kjent med at spillere har tapt opptil 8000 kroner i løpet av et par timer og flere hundre tusen kroner i løpet av et år og det ingen tvil om at Bingoautomatene skaper avhengighet på linje med de automatene som ble forbudt for ett år siden.

Jeg er også forundret over at Giske ikke også innser at Bingoautomatene er en konkurrent til Norsk Tippings nye og sterkt regulerte automater som skal plasseres ut på samme utplasseringssteder (Bingolokaler). Når vi vet at du kan spille for flere tusen kroner på Bingoautomatene og vinne svært høye beløp, blir det latterlig å tro at folk vil spille på Norsk Tippings nye automater som toppen vil gi deg en hundrelapp i gevinst.

Det mest graverende er at opprettholdelsen av Bingoautomatene er i konflikt med grunnlaget EFTA-domstolen ga for opprettholdelse av det norske spillmonopolet. Med fare for å gi internasjonale gamblingsselskap grunnlag for å lage rabalder igjen – så er det grunn til å tro at de kan påberope seg forskjellbehandling i dette tilfellet. Giske og den norske stat fikk gjennomslag for spillmonopol fordi de kunne dokumentere at alle spill i Norsk Tippings monopol-portefølje ikke skaper spilleavhengighet. Nå lar han konkurrerende automater som påviselig skaper spilleavhengighet allikevel stå utplassert som en konkurrent til monopolet. På samme tid argumenterer han sterkt for at internasjonale gamblingsselskap skal holdes utenfor det norske markedet, fordi de har avhengighetsskapende spill (og selvfølgelig fordi de ikke vil eller kan generere hele sitt overskudd til gode formål, slik Norsk Tipping gjør)

I tillegg vet vi at Oslo Arbeiderparti er blant de største mottakerne av overskuddet fra Bingoautomatene.

Altså; god ”gammel” dobbeltmoral på sitt verste, samtidig som Giske med dette utsetter det norske spillmonopolet for en utfordring de ikke trenger om dagen. For, hver eneste dag tenker Ladbrokes og de andre internasjonale gamblingsselskapene på hvordan de skal klare å knuse det norske spillmonopolet og enhver mulighet til å få en ny rettssak mot den norske stat, griper de begjærlig.

Så det skal være tindrende klart; Jeg støtter et norsk spillmonopol, fordi jeg vet hva Tipping og Lotto har gitt av idrettsanlegg og viktige aktiviteter for barn og unge i både idretten og kulturen. Jeg synes imidlertid at man skulle droppet automatene for godt. Og, jeg vil ha bort Bingoautomatene fordi jeg ikke ønsker å se flere spilleavhengige havne i problemer. Vi har sett nok lidelse fra den kanten!!

En "moralists" bekjennelser?!

Jeg er drittlei av å bli forsøkt moralisert bort fra en viktig debatt på feilaktig grunnlag; http://www.erlikoslo.no/tekst/txt_leder1008.html
Bare fordi man stiller kritiske spørsmål om det beste for de mest belastede heroinavhengige vil være å dele ut gratis heroin eller stiller spørsmål om sprøyterom er fornuftig bruk av begrensede midler, betyr ikke det at man ikke kan stå for en human og verdig rusomsorg.
Å bli beskyldt for å være ideologisk og religiøs motivert fordi man faktisk har tro på at det er mulig å hjelpe folk i dyp nød med andre godt faglig funderte tiltak, er bare trist. Jeg har møtt nærmere 100 tidligere rusavhengige. Noen av disse har mellom 20-30 år som heroinister på gata og har klart å komme seg ut av rushelvete og lever i dag et ganske greit liv. Noen ved hjelp av legemidler og andre som rusfrie. Å bli kalt moralist fordi jeg mener det beste er å legge til rette for at alle mennesker skal få den hjelp de har krav på og bli behandlet på linje med alle andre borgere i dette land, er bare trist. Det må også være lov å tro på at det mulig for alle rusavhengige å bli rusfrie på tross av tungt misbruk og vanskelig livssituasjon, uten å bli definert som moraliserende eller ”naiv”. Vi har faktisk svært mange eksempler på det er fullt ut mulig. På samme tid er det faktisk mulig for oss alle å ha ”mer enn en tanke i hodet samtidig”, som blant annet betyr å være realistiske nok til å forstå at noen er mer rammet enn andre og at noen har så mange behandlingsforløp at det er lite realistisk å tro at de vil klare å bli rusfrie noen gang. Og, i slike tilfeller er det viktig å finne gode, humane og gjennomførbare løsninger.

Om utdeling av heroin eller opprettelse av flere sprøyterom er løsningen, må det være lov å diskutere åpent og uten fordommer for hverandre. Kanskje er heroin løsningen, kanskje er metadon og subutex fremdeles en bedre løsning eller kanskje er løsningen å la alle få tilgang til enda bedre lavterskeltilbud, enda bedre behandling og rehabilitering - om personen må få behandlingstilbudet 3 eller 15 ganger for å lykkes er underordnet. Det bør helsevesenet ha råd til.
Det er utvilsomt behov for en debatt umiddelbart om tiltak for den mest belastede gruppen som lever et uverdig liv på gata og som er oversett i mange år og den debatten skal vi ta – NÅ! Men, jeg ønsker meg snart en åpen og god debatt der vi diskuterer den manglende helheten i norsk rusomsorg og ikke bare enkelttiltak og enkeltskjebner. Vi har over 10.000 narkomane og over 120.000 alkoholavhengige å ta hensyn til, samt minst 100.000 barn av rusavhengige, samt svært mange mødre og fedre og søsken som også rammes i norsk rusomsorg.

For meg er verdighet og humanisme å tro på mennesket og møte de som likemenn. Å bli fremstilt som moralist og ”bremsekloss” for hjelp til belastede og urettmessig behandlede mennesker, bare fordi man umiddelbart ikke sier ja til hvert enkeltstående tiltak som fremmes, føles ikke riktig. Det må være lov å tenke seg om og stille kritiske og faglig begrunnede spørsmål. Spesielt fordi det handler om sammensatte problemer, vanskelige situasjoner og enkeltmenneskers liv og fremtid. Det er ikke alltid enkeltstående tiltak alltid er den beste løsningen.

Nå går jeg inn i ”tenkeboksen” igjen og skal lytte til både rusavhengiges stemmer og faglige stemmer. Jeg er ydmyk i forhold til de utfordringene som råder på rusfeltet i dag og vet godt at verken jeg eller andre har patent på en endelig ”vaksine”. Motivasjonen er på topp, fordi det handler om å gi en gruppe mennesker den hjelp og tilbud som burde vært selvskrevne i dagens Norge.

Et sterkt og godt møte i Selbu :-)

Torsdag og fredag var jeg i Selbu. Her møtte jeg tidligere rusavhengige som er med i Det Nytter - et nettverk av folk som har brutt med sin rusavhengighet. Flotte, sterke og gode folk som bærer med seg livserfaringer som det gjør vondt å høre om. På samme tid er nettopp deres livshistorier om hvordan de kom inn i rusavhengigheten og veien ut, utrolig viktig for mange. Særlig i forhold til de som jobber med behandling av rusavhengige, leger, sykepleiere, sosialarbeidere osv. Idag råder det en stor pessimisme blant mange som jobber med rusavhengige og det er viktig at disse erfarer at det finnes svært mange som klarer å bryte ut av årelangt rusmisbruk og etablere seg i samfunnet på linje med enhver norsk borger.

Det Nytter folkene jeg møtte i Selbu er flotte og sterke mennesker som viser stort mot og styrke når de velger å fortelle sine historier og det finnes ingen som går uberørt fra et slikt møte. Deres erfaringer er svært viktige for alle som er opptatt av en bedre rusomsorg, slik at det er mulig å tilrettelegge for både behandling og oppfølging som kan bidra til å hjelpe flere ut av sitt misbruk. Men, mest av alt bidrar deres historier til å bryte ned myter og forutinntatte holdninger i befolkningen, hos hjelpeapparatet, politikere og i mediene. Her har vi fremdeles en kjempejobb foran oss, men etter 2 dager med disse flottene folkene er jeg inspirert og motivert........nå skal det jobbes :-)

Selbu var ellers kledd i nydelig vinterdrakt (se bildet)....men, det er nå best med byen, da :-)

For eller imot utdeling av heroin?!

Igjen har vi debatt om for eller imot tiltak for de mest belastede narkomane som er så synlige i bybildet. Denne gangen skal utdeling av heroin løse situasjonen for en gruppe mennesker som kanskje har den vanskeligste hverdagen av alle i dette samfunnet. Jeg er svært usikker på om utdeling av syntetisk utviklet heroin, finansiert av den norske stat er veien å gå for denne gruppen. Jeg vet at mange av disse har forsøkt behandlingstilbud flere ganger, flere har forsøkt medikamentassistert behandling (metadon, subutex) og dessverre misslyktes gang etter gang. Jeg synes det er veldig vondt og vanskelig og akseptere at man skal gi tunge narkomane det stoffet som de er så avhengig av, til fordel for å fortsette å legge til rette for at de får den hjelp de trenger for å komme seg ut av rushelvete. For det er mulig for alle å komme seg ut av avhengigheten, uansett hvor hardt man sitter fast!

I 5 år har jeg fått ta del i prosjektet Det Nytter, som er en organisering av tidligere rusavhengige. Det Nytter er ingen organisasjon i tradisjonell form, men et kartotek innholdende tidligere rusavhengige som vil dele sin historie med andre. I alle disse årene har jeg møtt mange Det Nytter folk og det har gjort inntrykk og endret min holdning til hvor mulig eller umulig det er å hjelpe rusavhengige til et bedre liv. Jeg har møtt mennesker som har vært heorinavhengige i opptil 30 år, som har sittet store deler av livet sitt i fengsel, som har mistet alt de eide, bodd på gaten i mange år, men som har kommet tilbake og skapt seg et nytt liv som rusfri. Dette har vært mennesker som alle har forskjellige historier på hvordan de kom inn i avhengigheten, hvordan de ruset seg og hvordan de kom seg ut av det. Det er folk som har ruset seg på heroin, piller, alkohol, hasj og masse blandingsmisbruk. Mange av de har jobbet seg gjennom mange behandlingsformer, noen går på metadon og andre klarte å komme seg ut av det på egen hånd. Sterke og rørende historier som i hvert fall har gitt meg mye kunnskap om det å være rusavhengig og veien tilbake til samfunnet. Derfor vil jeg ikke gi opp folk og jeg vil at alle skal få en sjanse til å bli rusfrie selv om det koster mye penger, mange behandlingsforsøk og stor innsats fra det offentlige.

Rusavhengig er den pasientgruppen som blir dårligst behandlet i Helse-Norge. De sitter bokstavelig talt helt nederst ved bordenden når helse-Norge skal diskutere eller bevilge midler. Måten de blir behandlet på av storsamfunnet er under all verdighet og spesielt ille er det å se hvordan de tyngste brukerne på gata utsettes. Samtidig blir det ikke riktig å rette all fokus bare på de som synes på gata. Det er over 10.000 narkomane i Norge og et lite antall av disse er synlige i bybildet. Majoriteten bor i hus og leiligheter og forsøker å fikse jobben eller skole og er ikke like synlige. I tillegg vet vi at over 100.000 nordmenn har et alkoholproblem som krever behandling. 4.000 rusavhengige står i dag i kø for å få behandling. På tross av dette legges rusinstitusjoner ned og de narkomane på gate dyttes fra sted til sted. Utfordringene for rusfeltet er mange, store og svært kostbare.

Vi trenger en debatt om en helhetlig debatt om norsk ruspolitikk, men ender hele tiden opp med diskusjoner om enkelttiltak og enkeltskjebner. Det synes jeg er trist, men jeg forstår også hvorfor. Det finnes ikke midler til å iverksette nødvendige tiltak for rusavhengige i Norge. I hvert fall er ikke norske politikere villige til å prioritere dette foran andre oppgaver i samfunnet. Da er det lett til å ty til enkelttiltak.

Tenk om pengene var ”ubegrenset”? Da ville jeg ønsket meg;
• Rusakutt i alle storbyer som hadde kapasitet til å ta imot alle som hadde behov for nødvendig helsehjelp (noe alle andre syke mennesker får)
• Helsehjelp, tannhelsetilbud, psykiatrisk helsetilbud, sosialfaglig hjelp på rusakutten
• Nok avrusingstilbud
• En dør som stå åpen inn til ulike behandlingstilbud
• Et tilbud om et sted og bo, jobb, skole eller aktivitetstilbud når man kommer ut av behandling og hjelp til å skape seg et nytt nettverk
• Tilbud til alle rusavhengige som soner i norske fengsler (60-80% av de som sitter inne har et rusproblem) med nødvendig hjelp til å etablere seg når man er ferdig sonet
• Et godt tilbud til de mest nedkjørte rusavhengige som kanskje ikke klarer å gjøre seg nytte av behandlingstilbud

……slik skulle det ha vært. Og, slik er det ofte om du hadde hatt en helt annen sykdom eller diagnose i Helse-Norge.

Så tilbake til heorinutskrivning. Jeg vet ikke alle svarene, men jeg sliter med å se at dette er veien å gå. Jeg kan ikke forstå at det er bedre for en utslitt narkoman å fremdeles måtte sette 3 ”skudd” med heroin daglig, selv om det er finansiert av staten. Da må vel andre legemidler som metadon være et bedre alternativ? Og, jeg tenker på den narkomanes pårørende. Hvordan forteller du en mor at staten vil betale for at gutten eller jenta di skal fortsette med heroin – stoffet som bidrar til barnet ditt er i ferd med å gå til grunne? Og, hvordan forteller du sønnen til en narkoman at ”vi har gitt opp far eller mor”?

Det er nok av eksempler på at Det Nytter å komme seg ut av rusavhengigheten, samme hvor langt ned i avhengigheten du er. Hvis jeg får velge – så velger jeg å gi alle den samme sjansen – samme hvor mange ganger det går ”skeis”. Det er den mest humane og menneskelige måten å føre en forsvarlig ruspolitikk på.

Heia Norge!!

Lørdag var jeg i Drammenshallen og så herrelandslaget i håndball spille EM-kvalik kamp mot Island. Sammen med to fantastiske supportere Benjamin og Marius. Og, jammen hadde jeg ikke glemt hvor mye mer morro det er å være fysisk (og psykisk) tilstede på kamp enn å se den på TV. Fotball og friidrett ligger mitt hjerte nærmest, men nå har jeg funnet min "vinteridrett"! Som håndball-tilskuer må du være skjerpet hele tiden. Høy fart, raske "finter" og tilløp til slåsskamp (se bildet)- altså "alt i en pakke" :-)

Igår var jeg imponert over "nye" Norge i store deler av kampen, men synes det var synd det glapp litt på slutten. Norge storspilte til tider mot OL-sølvvinnerne Island. Den nye svenske treneren Robert Hedin har noe bra på gang....

Hyggelig var det at Bjarte Myrhol som kommer fra "bygda mi" (Stovner) var banens beste og toppscorer. Mindre hyggelig var det å høre at hans søster, som forøvrig er barndomsvenn og jobbkollega med min datter, ikke fikk fri noen timer fra ektrajobben sin denne lørdagen for å se heie på sin bror. Bjarte spiller fast i Tyskland og er sjelden hjemme og således ser ikke familien han så ofte! Fy til den sjefen!!

Kristian Kjelling innfridde lørdag, både på og utenfor banen, skal jeg bedømme etter reaksjonene og opptredenen til de fjortisjentene som sto bak oss og guttene jeg var på kamp med ;-)Ingen tvil om hvorfor Kjelling er en "publikumsfavoritt"!!!

Kanskje en tanke å sikre seg billetter til EM i Østerrike i 2010?!